Bokutdrag: Hulen

Historien starter her:

Huleåpningen er stor og gjestfri. Et grønt tre pynter opp på den ene siden, og en gren med fristende, røde rognebær strekker seg nesten helt over mot den andre siden. De irrgrønne bladene står i vakker kontrast til de røde bærene og lokker: − kom inn, kom inn. Og mange lar seg lokke.

Jeg kommer ut av skogen, beveger meg som en Pan mot huleåpningen, stanser og ser meg omkring for å forsikre meg om at jeg er alene. Lytter. − Er det noen der inne? tenker jeg, − skal jeg gå inn? Jeg klarer ikke å stå imot, bøyer hodet automatisk og tar et forsiktig skritt over en usynlig terskel og stiger inn.

Huler er alltid spennende. Det er truende stille der inne. Skal jeg snu? Nei, det er utelukket. Det er noe med huler. Noe udefinerbart; man vet aldri hva man finner. I noen er det underjordiske elver hvor lyden av vann forsterkes av den gode akustikken der inne. I andre er det dryppsten som henger ned fra taket og i fra sprekker og utspring i berget. Store og små, tykke og tynne. Man kan komme inn i store haller, som her, og i smale ganger man såvidt klarer å åle seg gjennom. Man kan finne rester etter huleboere som bodde der i Stenalderen; hulemalerier av båter, reinsdyr og elg. Flaggermus og andre smådyr. Bjørn. Mye spennende og noe farlig. Jeg skal definitivt gå inn. Lyset fra åpningen gjør at jeg får oversikt, men lengre inne er det skyggelagt. Det er deilig svalt her inne, men litt innestengt lukt, som om ingen har gjort rent på lenge. Dog allikevel overraskende friskt. Jeg har funnet en katedral her ved foten av fjellet.