Bokutdrag: Det store spranget

Her får du en liten sniktitt inn i Malus verden:

Hun reiser seg helt opp og trår forsiktig på den harde isen. Det knaser under føttene hennes. Utenfor hulen er alt blått, hvitt og lyst. Blått hav, blå himmel, hvit is – tusenvis av store og små isfjell på alle kanter – og sol. Den velsignede solen. Men hun ser noe mer helt i andre enden av platået, inntil fjellet der. Et stort, hvitt dyr, mye større enn henne. Hun går forsiktig nærmere. Dyret står helt stille og ser på henne, vaktsomt. Hun stopper et par meter unna og ser inn i øynene på en isbjørn, en voksen isbjørn. De står og betrakter hverandre en stund, i en hel evighet, før Malu går frem med armene opp og håndflatene mot bjørnen og sier:  – Velkommen til mitt rike.

Bjørnen beveger hodet og snuser henne inn. Hun er nu kommet helt inntil ham.

– Velkommen til mitt rike er vel mer riktig å si, svarer han. Hun ler og nikker så de lange, sorte flettene hopper opp og ned. – Hva gjør du her helt alene? spør han. Hun forteller det hele og får tilbake den euforiske følelsen fra tidligere på dagen.

Han rister på hodet: – Hvordan har du tenkt å klare deg her ute på havet helt alene, da? sier han. – Jeg tenkte ikke, svarer hun, – jeg bare hoppet. – Det var bra jeg kom hit til akkurat dette isfjellet, svarer han. – Du kan ikke være her helt alene, du vil både fryse og sulte i hjel. – Jeg har med meg kniven min og litt tørrfisk, sier hun og viser ham sakene.

– Ja, ja, det er jo noe, og en start, men her kan du risikere å måtte være lenge. Han rister den store kroppen så vannet spruter. Han har jo akkurat kommet opp av havet. – Jeg blir her en stund sammen med deg, sier han videre, – jeg kan varme deg når du fryser og holde deg med selskap.